Det var under en rutinemessig inspeksjon i reservatet at Begarie og Aguirre fikk øye på det rosa beltedyret, vitenskapelig kjent som Chlamyphorus truncatus. Dyret er verdens minste i sin familie, en biologisk kuriositet som har tilpasset seg et liv i mørket under bakken. Med sine to centimeter lange graveklør og en loddrett plate bak som brukes til å pakke sanden tett i tunnelene, lever den som en skjult arkitekt i jordsmonnet.
Forskeren Dr. Mariella Superina, som har viet år til å forstå disse dyrene ved CONICET Mendoza, forklarer at hvert eneste syn er en vitenskapelig begivenhet. Pichiciegoen er nesten umulig å studere i fangenskap; de som blir flyttet fra sitt naturlige habitat, dør ofte i løpet av få dager. Derfor er observasjonen i Ñacuñán, der dyret ble målt og dokumentert i sitt rette element, avgjørende for å forstå en art som ellers bare finnes i statistikken over mangelfulle data.
Det mest særpreget ved det lille dyret er dets rosa ryggskjold. Skallet er ikke fastvokst til kroppen som hos andre beltetyr, men er festet med en tynn hinne langs ryggraden. Det fungerer som en levende radiator; når dyret blir varmt, fylles skjoldet med blod og får en dyp rosefarge, mens det blekner når kulden setter inn i ørkennatten.
Området der vokterne gjorde sitt funn, bærer navnet Ñacuñán — et ord fra det urfolksspråket huarpe som betyr «hvit ørn». For hundre år siden ble de lokale skogene systematisk hugget ned for å skaffe brensel til jernbanen og vinmarkene i Mendoza. I dag er stillheten vendt tilbake, og samarbeidet mellom parkvoktere og forskere som Pablo Cuello sørger for at de minste innbyggerne under sanden får fortsette sin millioner år gamle vandring i fred.