For den lille hvithalsede kapusinapen, lokalt kjent som mono machín, er situasjonen desperat. Med en kroppsvekt på knappe 3,4 kilo er den avhengig av et sammenhengende tak av greiner for å bevege seg, finne føde og hvile i sikkerhet. I dag gjenstår bare fragmenter av denne korridoren i det regionale verneområdet Angostura Faical, et av de siste tilfluktsstedene i det nordvestlige Peru.
Gjennom en ny forordning har Gonzaga Cobeñas og hans stab ved kontoret for naturressurser utarbeidet en fireårig strategi som setter menneskelig handling opp mot den langsomme ødeleggelsen av skogen. Planen handler ikke bare om lover, men om røtter; det skal plantes stedegne treslag for å tette hullene i landskapet som menneskelig aktivitet har etterlatt seg.
Disse primatene er skogens egne gartnere. Ved å spise frukt og spre frøene intakt gjennom fordøyelsen, sørger de for at skogen fornyer seg selv. Uten dem stopper den naturlige syklusen opp. Kappebrølapen, mono coto, bærer på en dyp, resonant røst som kan høres flere kilometer unna, takket være et spesialisert tungebein som fungerer som en forsterker i strupen.
Arbeidet som nå koordineres av de regionale myndighetene i samarbeid med organisasjoner som Yunkawasi, søker å gjenopprette denne tapte forbindelsen. Det er en erkjennelse av at menneskets fremtid i denne tørre skogregionen er uløselig knyttet til de skapningene som vokter dens topper. For Manuel Gonzaga Cobeñas er det ikke lenger et spørsmål om biologi, men om en moralsk forpliktelse overfor de som lever i det stille.