Det var hans bestemor som først lot ham kjenne fibrenes styrke, men veien til å bli Pouako – ledende lærer – var ikke snorrett. Marsters begynte som treskjærer og ble uteksaminert i 2012, før han vendte tilbake til vevstolen for å mestre raranga, kunsten å flette sammen tradisjon og råmaterialer. Nå står han i spissen for Te Rito, en skole hvis navn henviser til det unge skuddet i hjertet av linbusken, det som må beskyttes for at hele planten skal overleve.
Arbeidet krever en tålmodighet som moderne tid sjelden unner seg. Elevene lærer å høste bladene i riktig vinkel for å skåne planten, og de arbeider aldri i regn eller mørke. For å hente ut de fineste fibrene til tradisjonelle kapper, bruker de en kuku – et muslingskjell – til å skrape bort det ytre grønne laget til den hvite kjernen ligger bar.
Under lanseringen av en ny stiftelse i juni 2025, forpliktet Tukoroirangi Morgan seg til å finansiere utdanningen for lærlingene som starter i 2026. Det er en investering i mer enn bare teknikk; det er en sikring av at kunnskapen om paru, det jernrike mudderet som farger fibrene svarte, og barken som gir den dype gulfargen, ikke forsvinner med de eldste utøverne.
For Marsters handler det om en ubrutt linje. Når han i dag vever kete-kurver eller matter, er det med den samme presisjonen som ble formet da skolen ble grunnlagt av Emily Schuster i 1969. Det som en gang var en nødvendighet for overlevelse, har blitt et språk av knuter og flettinger som forteller hvem de er.