Gjennom en tre år lang prosess har representanter fra samtlige av landets ni urfolk og afro-honduranske folkegrupper arbeidet for å utforme en felles vei videre. Wood understreker at Honduras er et flerspråklig samfunn, og at målet med den nye nasjonale planen for 2025–2035 er å sikre at denne virkeligheten blir anerkjent av staten. Det handler om mer enn ord; det handler om retten til å motta informasjon og offentlige tjenester på sitt eget morsmål.
Arbeidet har resultert i konkrete verktøy for fremtiden. Blant disse er en digital portal som rommer en ordbok med mer enn 4 000 ord fordelt på sju av urfolksspråkene. Denne digitale broen knytter den eldgamle muntlige tradisjonen til den moderne verdens krav om tilgjengelighet.
Språkene som nå får fornyet vern, bærer i seg unike historier. Miskito fungerer som et fellesspråk i den enorme Gracias a Dios-regionen, mens garífuna bærer med seg en arv som UNESCO allerede i 2001 erklærte som et mesterverk av menneskehetens muntlige kulturarv. For folkegrupper som lenca, hvor de siste talerne har gått bort, fungerer planen som et rammeverk for revitalisering basert på historiske arkivstudier.
Ved å inkludere både akademia, privat sektor og myndighetene, søker planen å stanse den gradvise tausheten som truer små språksamfunn. Det er en erkjennelse av at når et språk dør, forsvinner også en unik måte å forstå verden på. For John Wood og hans likemenn er dette ikke bare politikk, men en forutsetning for å kunne leve som hele mennesker i sitt eget land.