Som etterkommer av en lang rekke Pemón-høvdinger har Loyola tatt på seg oppgaven med å bringe skogens mest dyrebare medisin- og matplanter tilbake til samfunnet. Hun henter frø fra de dypeste skogpartiene og pleier dem frem i planteskoler før de settes ut i terrenget. Det handler ikke bare om økologi, men om å bevare en kulturell hukommelse som er i ferd med å blekne. I Consejo de Sabias y Sabios, de vises råd, lytter hun til de eldste for å forstå hvordan landskapet en gang ble forvaltet, før hun gir kunnskapen videre til barna som leker mellom trærne.
Vannet i Caroní-elven flyter mørkt og ravfarget forbi landsbyen, mettet med organiske syrer fra det eldgamle jordsmonnet. Denne elven er Venezuelas tause drivkraft; dens krefter driver turbinene som forsyner nesten hele nasjonen med lys og varme. Alejandra Loyola forstår at elvens helse er direkte knyttet til skogens tetthet, og at hver plante hun setter ned, bidrar til å sikre vannstrømmen til de enorme demningene lenger nede i vassdraget.
Et av de mest krevende tiltakene Loyola leder, er Brigada Comunitaria Indígena, en brannbrigade som har snudd opp ned på offentlig forvaltningsstrategi. I flere tiår forsøkte myndighetene å forby all bruk av ild, noe som førte til opphopning av tørt gress og katastrofale storbranner. Loyola og hennes folk har gjeninnført Pemón-folkets tradisjonelle, kontrollerte brenning. Ved å brenne små flater tidlig i sesongen, skaper de naturlige barrierer som hindrer de ødeleggende flammene i å nå de sårbare skogkantene.
Resultatene viser seg nå i form av modne frukter som igjen henger tungt på grenene, og dyrespor som har vendt tilbake til områder som lenge var tause. For Loyola er dette en bekreftelse på at hennes doble rolle som helbreder — for mennesker og for landskap — er én og samme oppgave.