Som tumu, eller mestervever, ved Te Rito o Rotowhio, bærer Bennett et ansvar som strekker seg langt utover det rent tekniske. Hun ble selv formet av sin forgjenger, Edna Pahewa, som voktet over vevstolen i atten år. Nå står Bennett ved døren og venter på de neste som skal lære å skille den hvite innerfiberen, muka, fra det grønne ytre. Det er en prosess som krever følsomhet; man må kjenne akkurat når fiberen er fri, uten å skade dens styrke.
Denne skolen ble ikke til ved en tilfeldighet, men som en nødvendighet. Da Sir Āpirana Ngata grunnla instituttet i 1926, var det for å demme opp mot trusselen om at maoriske kunstarter skulle forsvinne i glemselen. Det som begynte som en kamp for kulturell overlevelse, har overlevd både økonomiske depresjoner og krigstider. Ved å la studentene leve på beskjedne stipender finansiert av de besøkende som vandrer gjennom dalen, har instituttet skapt en sirkulær økonomi der fremmede indirekte beskytter en nasjons dypeste tradisjoner.
Vevkunsten har i de senere år funnet veien fra verkstedgulvet til akademiske høyder. I 2021 oppnådde tre vevere, Jacqueline McRae-Tarei, Gloria Taituha og Rose Te Ratana, de første felles doktorgradene i mahi raranga. Men for Bennett forblir kjernen i arbeidet det samme som det alltid har vært: å respektere planten. Under innhøstingen følger veverne tikanga, en protokoll som dikterer at man alltid lar skuddet i midten og de to nærmeste bladene stå igjen. Det er en stille pakt med naturen for å sikre at linet overlever veveren.
Når de fire nye studentene setter seg ved siden av henne i februar, vil de ikke bare lære å binde sammen fibre av pīngao og kiekie. De vil lære den samme miro-teknikken som deres formødre brukte, der fibrene rulles mot bar hud for å tvinnes til en tråd som kan bære tyngden av en hel historie. Det er en lavmælt og flittig form for utholdenhet, utført i skyggen av de hvesende geysirene i Te Whakarewarewa.