Det er her, i de samme vikene hvor Christopher Columbus en gang ankret opp, at karetteskilpadden søker land for å føre slekten videre. For Clemente Balladares, som er tilknyttet både miljøverndepartementet og organisasjonen Provita, er hver aprilmåned begynnelsen på en nøye planlagt våke. Sammen med de lokale familiene i Macuro overvåker han strendene Macurito og Los Garzos natt etter natt for å beskytte reirene mot både rovdyr og plyndring.
I en region preget av økonomisk stillhet, har innbyggerne i Macuro valgt en annen vei enn den kortsiktige gevinsten ved skilpaddefangst. Det som begynte som et lite prosjekt for over tjue år siden, har vokst til å bli en del av stedets identitet. Skolebarn i landsbyen deltar i arbeidet, og gjennom deres hender har tusenvis av små skapninger med de karakteristiske, nebbaktige kjevene fått sin sjanse til å nå det åpne havet.
Biologien i sanden er skjør og finstemt. Temperaturen i reiret bestemmer om det fødes flest hunner eller hanner, og i de seksti dagene eggene ligger begravd, er de prisgitt både skyggen fra trærne og landsbyboernes tålmodighet. Det er et arbeid uten store fakter, preget av en dyp forståelse for at skilpaddens overlevelse er tett sammenvevd med menneskenes egen omsorg for kysten.
Når de første små ungene bryter gjennom sandoverflaten og instinktivt søker mot det glitrende havet, er det resultatet av en disiplinert beslutning om å bevare. I Macuro er ikke naturvern en abstrakt vitenskap, men en konkret handling utført av mennesker som kjenner hver stein og hver tidevannsbølge på sin egen strand.