Det var en langsom og metodisk prosess å forberede Fernanda, Fátima og Sueli på friheten. Under ledelse av Marcelo Rheingantz tilbrakte fuglene syv måneder i et akklimatiseringshegn, hvor de trente opp flyvemuskulaturen og lærte å gjenkjenne den ville skogens frukter. For disse individene, som ofte stammer fra beslaglagte transporter av ulovlig handel, handlet treningen om mer enn overlevelse; det handlet om å glemme menneskelig kontakt og gjenoppdage sin egen natur i verdens største urbane skog.
Da naturforskeren Johann Natterer i 1818 noterte den siste sikre observasjonen av blågularaen i dette området, forsvant også en viktig arkitekt fra økosystemet. Uten fuglenes kraftige nebb, som er i stand til å knuse de hardeste palmenøtter, forblir mange frø fanget i sitt skall, ute av stand til å spire og spre seg over de 4 000 hektarene med gjenreist skog.
Arbeidet til Refauna handler om å fylle det biologene kaller «den tomme skogen». Selv om keiser Pedro II beordret gjenplanting av Tijuca-massivet allerede i 1861 for å sikre byens vannforsyning, har skogen manglet de komplekse sosiale strukturene som bare dyrelivet kan tilføre. Ved å gjeninnføre artene én etter én – først gnagere, så aper, og nå disse store papegøyene – veves det økologiske teppet sammen på ny.
Når flokken beveger seg mellom de tette trekronene, kan deres hese kontaktrop høres på over en kilometers avstand, en lyd som bærer bud om en natur som igjen har fått sin stemme tilbake. Målet er en stabil bestand på 50 individer innen fem år, en liten men avgjørende koloni som skal sørge for at skogen ikke bare består av trær, men av et levende, pulserende samspill.