Det som begynte som en skjør visjon i en inngjerdet dal i Karori, har nå strukket seg helt ut til byens asfalterte hjerte. Prosjektdirektør James Willcocks og hans lag har arbeidet seg systematisk vestover fra kysten, sone for sone. Ved den smale landtungen som forbinder Miramar med resten av byen, fungerer flyplassen som en strategisk flaskehals. Her har teamet etablert en sammenhengende sperrelinje av feller for å hindre at rotter og røyskatt vandrer tilbake til de rensede områdene.
Arbeidet krever en sjelden grad av nøyaktighet. Spesialtrente terriere føres gjennom boligstrøk og parkanlegg for å markere duften av overlevende bestander, mens innbyggerne i forstedene har organisert egne nettverk for å vokte sine egne hager. Det er en stille mobilisering der teknisk presisjon møter et folkelig ønske om å høre skogen puste igjen.
Resultatet av denne flidmessige innsatsen merkes først i lydbildet. Fugler som tūī, kākā og den dristige pīwakawaka har forlatt tryggheten bak de rovdyrsikre gjerdene i Zealandia og flyttet inn i byens grønne korridorer. Det er en langsom tilbakekomst, drevet frem av enkeltmennesker som Paul Ward, som har viet år til å legge til rette for at kiwi-fuglen igjen skal kunne vandre trygt i skråningene rundt hovedstaden.
Wellington står nå som et levende bevis på hva som skjer når en befolkning slutter å betrakte naturen som en kulisse og i stedet inviterer den tilbake som en nabo. Byens offisielle status som rovdyrfri markerer ikke slutten på arbeidet, men begynnelsen på en ny sameksistens, der menneskets teknologi for en gangs skyld har trukket seg tilbake for å gi plass til de opprinnelige eierne av øya.