Som distriktskommissær så ikke Pandey bare på elven som et miljøproblem, men som et svik mot byens historie. Elven hadde i det 17. århundre matet de intrikate vannveiene til Malik Ambar og drevet Panchakki, den berømte vannmøllen bygget for å male korn til pilegrimer. Nå hadde myndighetene identifisert 130 steder der urenset kloakk rant rett ut i det døende løpet.
Han valgte å ikke vente på tunge statlige budsjetter, men begynte i stedet å samle folk. Han brakte sammen studenter, miljøvernere fra organisasjonen EcoSattva og ingeniører fra lokale bedrifter. Mens gravemaskiner begynte det møysommelige arbeidet med å løfte flere tiår med slam ut av elveleiet, fungerte unge frivillige som elvens voktere; de overvåket vannkvaliteten og rapporterte hver minste nye kilde til forurensning.
Arbeidet konsentrerte seg først om en ni kilometer lang strekning som skjærer gjennom byens hjerte. For å hindre erosjon ble det reist vegger av naturstein, og ti tusen bambusplanter ble satt ned i den fuktige jorden for å binde bredden naturlig. Det var et arbeid preget av tålmodighet snarere enn store fakter, en gradvis fjerning av det menneskeskapte forfallet.
Da monsunen kom, opplevde innbyggerne noe de ikke hadde sett på generasjoner. Vannet fløt fritt og klart, og den tunge dunsten av kjemikalier var erstattet av lukten av fuktig jord. Små akvatiske arter og trekkfugler søkte igjen til de nylig rensede breddene. Pandey har siden forlatt posten for nye oppdrag i Mumbai, men han etterlot seg en by som igjen kan puste ved vannet, der lyden av rennende vann ikke lenger er en kilde til ubehag, men til ro.