Det var her, i overgangssonen mellom den tempererte og den subtropiske skogen, at de kom over en bestand av flerårige klatrebusker som vokste to til fire meter opp langs de omkringliggende trærne. Plantens unge greiner var dekket av et tett lag med hår, og de store, hjerteformede bladene skjulte blomster med en diameter på fire til seks centimeter. Disse blomstene, som varierer i farge fra rent hvitt til en kremaktig nyanse, skiller Actinidia indica fra dens mer kjente slektninger.
Maity og hans kolleger, Umeshkumar L. Tiwari og Sudhansu Sekhar Dash, innså at de sto overfor noe sjeldent. Selv om Arunachal Pradesh er hjertet i Indias kommersielle kiwifruktproduksjon, er de ville artene i regionen få og mangelfullt dokumentert. Denne nye arten er foreløpig kun observert i en smal geografisk stripe nær Ziro-platået, et område som tradisjonelt pleies av Apatani-folket.
Slekten Actinidia har sitt opphav i Øst-Asia, og de variantene som i dag fyller verdens markeder, ble fraktet fra Kina til New Zealand tidlig på 1900-tallet. Oppdagelsen i de østlige Himalayafjellene understreker at dette landskapet fremdeles vokter uoppdagede biologiske rikdommer. For botanikerne representerer funnet et behov for dypere granskning; arten er inntil videre klassifisert som mangelfullt datagrunnlag av IUCN, ettersom man ennå ikke kjenner dens fulle utbredelse eller bestandens helsetilstand.
Når en ny plante beskrives og får sitt navn i de vitenskapelige journalene, er det resultatet av en tålmodig observasjon. Det er øyeblikket der et trent øye skiller en nyanse av hvitt eller en særskilt struktur i et blad fra det grønne bakteppet, og dermed føyer et nytt kapittel til vår forståelse av naturens mangfold.