Gjennom sitt arbeid ved universitetet i Heidelberg har Venkataramani veltet en gammel sannhet innen onkologien. Man har lenge betraktet glioblastom, den mest aggressive formen for hjernekreft, som en passiv ansamling av celler som formerer seg ukontrollert og fortrenger sine omgivelser. Men Venkataramani så noe annet i mikroskopet. Han oppdaget at svulsten ikke er en isolert inntrenger, men en aktiv lytter som bygger sine egne broer inn i hjernens kommunikasjonslinjer.
Kreftcellene strekker ut tynne, trådformede utløpere – mikrotuber – som søker kontakt med friske nevroner. Der danner de funksjonelle synapser, nøyaktig som de koblingene hjernen bruker for å sende signaler om minner eller bevegelser. Gjennom disse kjemiske og elektriske slusene tapper svulsten hjernens normale aktivitet for å drive sin egen vekst; hver tanke og hver impuls gir næring til fienden.
Denne forståelsen av svulsten som en integrert del av et nettverk endrer fundamentalt hvordan man kan angripe sykdommen. Ved å identifisere AMPA-reseptorene som svulsten bruker for å motta signaler fra nevronene, har Venkataramani og hans kolleger funnet et svakt punkt. Det handler ikke lenger bare om å forsøke å drepe kreftcellene, men om å bryte forbindelsen – å gjøre svulsten døv for hjernens elektriske samtale.
Kliniske studier undersøker nå om eksisterende medisiner mot epilepsi kan brukes for å blokkere disse signalveiene. I det stille laboratoriearbeidet i Heidelberg har Venkataramani vist at selv den mest nådeløse sykdom følger biologiske regler som kan forstås, og dermed også forstyrres. Bak prisseremonien i Frankfurt ligger vissheten om at man ikke lenger bare ser på en voksende masse, men på et nettverk som kan kobles fra.