Bak instituttets murer i delstaten Karnataka utspiller det seg et stille brudd med den etablerte logikken i indisk medisinutdanning. Ved private høyskoler kan prisen for en legegrad nå svimlende summer, ofte mellom 5 og 12 millioner rupier, noe som effektivt stenger døren for barn av landarbeidere og daglønnede. Grunnleggeren Sri Madhusudan Sai har fjernet denne barrieren fullstendig: Her er skolepenger, losji, mat og bøker dekket av institusjonen.
For Damini og hennes 100 medstudenter er ikke studiene bare en vei til personlig fremgang, men en kontrakt med samfunnet de kommer fra. Ved opptak signerer hver student en avtale om å arbeide fem år ved instituttets sykehus eller i andre underbetjente områder etter endt utdanning. Det er en modell som søker å rette opp en skjevhet der to av tre indere bor på landet, mens mindre enn én av tre leger praktiserer der.
Læringen foregår ikke bare ved kateteret. Studentene besøker jevnlig landsbyene i nabolaget for å utføre helseundersøkelser av familier som sjelden ser en lege. En av lærerne forteller om en eldre kvinne med høyt blodtrykk som brast i gråt under en slik visitt. Det var ikke bare behandlingen som overveldet henne, men den sjeldne opplevelsen av at noen satt seg ned for å lytte til hennes historie.
Dette sykehuset, som ble reist på under ett år midt under en pandemi, fungerer nå som et nav for alt fra kardiologi til psykiatri — alt uten kostnad for pasienten. For Damini handler målet om de barna i hennes egen landsby som har drømmer, men ingen utvei. Hun bærer med seg vissheten om at medisinsk kunnskap mister sin dypeste verdi hvis den kun er tilgjengelig for dem som kan betale for den.