Familien hadde regnet på det lenge. Apparatet, operasjonen, oppfølgingen — summen var utenfor rekkevidde, slik den er for de fleste av familiene som kommer til Babisqa. De aller fleste av de femten barna som er operert siden programmet startet i august, tilhører familier som er drevet på flukt inne i Syria, og som aldri kunne ha betalt for inngrepet selv. I USA koster et implantat med operasjon og første års opptrening mellom 30 000 og 50 000 dollar.
Mahmoud Abdul-Rabih kom fra landsbyen Beit Sawa i Øst-Ghouta utenfor Damaskus med to barn. Ghina og Adnan lærer nå å kjenne igjen lyder, knytte dem til ord, og bygge språk. Det går sakte. Slik går det alltid.
Et cochleaimplantat forsterker ikke lyd. Det går utenom de skadde hårcellene i sneglehuset og stimulerer hørselsnerven direkte, gjennom en elektrode som kirurgen trer inn. Det barnet hører den første dagen, ligner ikke på hørsel slik vi kjenner den — mange beskriver piping, noe mekanisk. Først etter måneder med justeringer, der en audiograf endrer strømstyrken på hver enkelt elektrode, begynner tale å bli forståelig. Deretter kommer ett til tre år med taletrening, flere ganger i uken.
Det er her forskjellen ligger mellom et apparat og et liv. Syria har ikke noe nasjonalt program for hørselsscreening av nyfødte, så døvhet oppdages som regel av foreldrene selv, når barnet ikke begynner å snakke — ofte etter halvannet år. Og jo senere implantatet kommer, desto tyngre blir veien, fordi hjernebarken bare er formbar en tid.
Idlib er ikke stedet man ville valgt for dette arbeidet. Provinsen huser rundt fire millioner mennesker, omtrent halvparten av dem fordrevet fra andre deler av landet. Ørekirurger og audiografer var blant yrkesgruppene som forsvant ut av Syria i størst antall etter 2011, og enhetene i nordvest ble bygget opp under krigen, i stor grad med penger utenfra. Justering av prosessorene krever kalibrert utstyr og et lydtett rom. Apparatene må lades hver dag.
Sykehuset ligger i en landsby som selv er et minne om noe eldre: Babisqa hører til Nord-Syrias bysantinske «døde byer», med en basilika i ruiner fra slutten av 300-tallet. Der, mellom steinene, sitter en far og venter på at sønnen skal si det første ordet.