Da tørken var på sitt verste, beskrev reportere sjøbunnen som sprukken jord, et hardt lappeteppe der det før hadde stått vann. Bahri Çoban, som bor i Çavuşçu-nabolaget, forklarte den gang at det ikke skyldtes tørken alene. Det hadde regnet lite i flere år på rad, og samtidig ble jordene rundt vannet oversvømt uten kontroll. Sjøen ble tømt fra to kanter.
Çavuşçu er en tektonisk sjø på 1026 meters høyde. Når den er full, dekker den rundt 27 kvadratkilometer, men den er grunn, i snitt bare rundt to meter dyp. Tre bekker fører vann inn, og rundt den ligger siv og myr. På slutten av 1960-tallet bygde det statlige vannverket DSİ voller på nord- og sørbredden og gjorde sjøen til et magasin. Siden har den vannet slettene ved Ilgın og Atlantı. Om vinteren fylles den av snø og regn, om sommeren tappes den ned.
Det nordlige myrområdet hadde lenge før dette et eget navn: Kurugöl, «den tørre sjøen».
Så kom regnet. Sjøen begynte å fylles igjen, og mannskaper fra landbrukskontoret i distriktet satte ut ny fisk. Fuglene, som hadde forlatt området da vannet forsvant, har kommet tilbake. I 2025 ble det meldt at mellom 70 og 80 fuglearter hadde dratt. Ender, gjess, flamingoer, pelikaner og skarver er blant fuglene som tidligere er sett ved sjøen. I vannet lever også to små fiskearter som i naturen bare finnes i det indre av Anatolia.
Abooğlu er fornøyd med hvordan myndighetene har håndtert det, og sier han håper sjøen skal bli bedre og vakrere. Men han vet hvor sårbart dette er. Han ber de besøkende om å vente med å fiske med stang, fordi fiskene fortsatt er små. Han ber dem la være å kaste søppel. Og han ber dem om ikke å tappe vann ulovlig til åkrene.
Den siste bønnen er den tyngste. Vannet som vender tilbake, er det samme vannet som forsvant, og det er de samme menneskene som står ved bredden.