Det er her, i en by grunnlagt for over tusen år siden, at den lange reisen for mange stopper opp. Medisinerne som har samlet seg i denne medisinske karavanen, møter pasienter hvis kropper bærer tydelige merker etter tusenvis av kilometer gjennom sand og fjellpass. Det er snakk om luftveisinfeksjoner fra kalde netter i skogsholdtene utenfor byen, dehydrering og ortopediske skader etter uker med vandring i uveisomt terreng.
Blant de frivillige finnes både marokkanske leger og kolleger fra land sør for Sahara. Sammen har de skapt et rom der nasjonalitet viker for det umiddelbare behovet for pleie. For de 239 mennene og de mange barnefamiliene som denne dagen fikk konsultasjoner innen flere spesialiteter, representerer de hvite frakkene den første formelle omsorgen de har møtt siden de forlot sine hjemland i Vest-Afrika.
Oujda fungerer som en ufrivillig ventehall. Bare femten kilometer unna ligger grensestasjonen Zouj Beghal, et navn som betyr «to muldyr», men der ingen lenger får passere lovlig. De som ankommer, slår seg ofte ned i uformelle teltleirer i skogpartiene nær byens universitet, der mangelen på sanitære forhold gjør hver minste infeksjon til en trussel mot livet.
Når systemene forblir lukkede, trer det sivile samfunnet frem. Denne handlingen i Oujda er ikke diktert av store institusjoner, men av enkeltmennesker som ser en annen i nød. Det er i den metodiske undersøkelsen av et barns brystkasse eller den nøyaktige doseringen av medisiner at man finner kjernen i denne historien: en insistering på menneskeverd der kartet og politikken for lengst har trukket opp sine uforsonlige linjer.