Han reiste fra forelesningssalene på Bali til de tørre savannelandskapene på Sumba for å finne insektet i sitt rette element. I en liten hage hos en av onkelens venner, blant bladverket i et guava-tre, fant han det han lette etter. Insektet, en 13 til 18 centimeter lang skapning, mestret kunsten å være usynlig; den etterlignet treets kvister med en presisjon som bare naturen kan frembringe.
Davis la merke til detaljer som andre hadde oversett, spesielt de små, svarte flekkene på insektets kinn, de såkalte genae. Han samlet inn egg og sendte dokumentasjon til sin mentor, Garda Bagus Damastra, og videre til internasjonale eksperter. Det var her den unge studentens overbevisning ble satt på prøve.
Den erfarne forskeren Frank H. Hennemann antok først at det dreide seg om en allerede kjent art, men Davis vek ikke. Han insisterte på de morfologiske ulikhetene han selv hadde observert i felten. Etter grundige undersøkelser og sammenligninger med samlingene ved Museum Zoologicum Bogoriense, måtte vitenskapen gi ham rett. Det var en ny art, den tredje av slekten Nesiophasma funnet i de mindre Sundaøyer.
Mange sier det er en merkelig hobby, men dette er det som gjør meg lykkelig.
Nå står navnet hans for alltid preget i de zoologiske annalene. For Davis handler det likevel ikke om berømmelse, men om den stille gleden ved å forstå en flik av øyas natur som ingen andre hadde sett før ham. Holotypen av insektet hviler nå trygt i museets glasskap i Cibinong, som et bevis på hva et våkent øye og en urokkelig vilje kan utrette.