For kirurgen Wael Ayad og hans kolleger ved Nasser-instituttet for forskning og behandling var situasjonen entydig. Uten umiddelbar inngripen ville infeksjon og koldbrann gjøre amputasjon uunngåelig. Men i stedet for å fjerne lemmet, valgte teamet å forsøke å gjenoppbygge det som var tapt. De bestemte seg for å utføre en såkalt fri vevslapp-operasjon, en teknikk der man flytter levende materiale fra én del av kroppen til en annen.
I tolv timer arbeidet to kirurgiske team parallelt. Mens den ene gruppen forberedte mottaksstedet på guttens legre, høstet den andre latissimus dorsi-muskelen fra barnets rygg. Under et kraftig mikroskop måtte legene sy sammen arterier og vener med en presisjon som ikke tillater den minste skjelving på hånden. Hvert sting ble satt med en nål og tråd som er nesten usynlig for det blotte øye, for å sikre at blodet igjen kunne strømme fritt gjennom det nylig flyttede vevet.
Anestesiteamet under ledelse av Mohsen Badawi våket over guttens svake puls og pust gjennom hele det lange døgnet. Det var en skjør balanse; å holde et barn stabilt under dyp bedøvelse i en halv dag krever en årvåkenhet som sjelden fanges opp av overskriftene. Ahmed Omar Bahlas og Amr Khalaf bisto i det tekniske arbeidet med å koble sammen nerver og kar, en prosess som krever at man ser forbi det traumatiske såret og fokuserer utelukkende på de mikroskopiske forbindelsene som betyr liv eller død for vevet.
Etter operasjonen fulgte de kritiske timene med overvåking. Ved sengekanten på instituttet ved Nilens bredd lyttet personalet etter den jevne, rytmiske susingen fra en Doppler-sonde – lyden av blod som pulserer gjennom de nysydde karene. Det er denne lyden, mer enn noen formell rapport, som bekrefter at håndverket har lykkes. Gutten, som ankom sykehuset i en tilstand av akutt krise, kan nå se frem mot en oppvekst der han kan gå på egne ben.