Mahari er ketua, leder for en gruppe blekksprutfiskere i Poto Tano, en bajau-landsby på Sumbawa i Indonesia. En pocong er et lokkemiddel av tre, skåret ut i full størrelse som en blekksprut og surret inn i strimler av filt. Navnet har de fra indonesisk folketro, der en pocong er et gjenferd, et lik svøpt i hvitt likklede. Nede i det grønne vannet ser treblekkspruten kanskje slik ut: en innsvøpt skikkelse som svaier sakte i strømmen.

Well, Nadir, Wandra og Kadir tar lokkemiddelet med seg ned på ett åndedrag, 15 til 20 meter ned. De har ikke dykkerutstyr med seg, og de har ikke GPS i båten. De finner fram ved hjelp av stjernene, vinden, luften og strømmene. Fiskerne forteller at bajau-barn blir tatt med ut på havet en uke etter at de er født.

Bajau-folket har levd i kystsamfunn i Indonesia, Malaysia og på det sørlige Filippinene i århundrer, og tidligere bodde mange av dem i husbåter. I 2018 sammenlignet genetikeren Melissa Ilardo og kollegene hennes bajau-folk fra Sulawesi med et nabofolk som lever på land. Bajau-folkets milt var omtrent halvparten større. Milten lagrer oksygenrikt blod og slipper det ut når kroppen holder pusten. Forskerne koblet dette til en genvariant. Kroppen har altså tilpasset seg havet.

I en periode dykket mange med kompressor i stedet. Da puster dykkeren inn luft som pumpes ned gjennom en slange fra en motor i båten. Det gjør det mulig å bli lenger nede, men det er farlig. Uten opplæring og uten faste pauser på vei opp risikerer dykkeren trykkfallsyke, som kan føre til lammelser eller død. De 40 fiskerne i gruppen PELITA har lagt denne metoden bak seg og dykker nå igjen på egen pust.

De har også endret hvor de fisker. PELITA stenger to til tre fiskeområder om gangen i flere måneder. Blekkspruten de fanger, lever sjelden lenger enn et drøyt år og vokser raskt. Derfor kan et område fylles opp igjen før det åpnes på nytt. Metoden ble tatt i bruk på Madagaskar i 2004 og har siden spredt seg til kystsamfunn i Indonesia.

Hani Nusantari og Boen, som leder Jari-stiftelsen sammen, har arbeidet med fiskerne om denne ordningen. I 2022 startet kvinnene i landsbyen sin egen gruppe, Women for Marine Conservation. Nylig ble det vedtatt en landsbyforskrift som slår fast at det er folk i Poto Tano som selv forvalter havet utenfor landsbyen.

Hver gang Mahari sier at det er pocong-tid, er det han som bestemmer at det skal dykkes. Nå har landsbyen også fått bestemme når havet skal få være i fred.