For Ashraf Bati, leder for naturoppsynet i regionen Laayoune–Sakia El Hamra, er ikke wadien bare et geografisk kjennetegn, men et levende vesen. Elveleiet strekker seg 400 kilometer fra sitt utspring i de indre platåene til kysten, og bærer med seg det rødlige støvet som har gitt dalen navnet Sakia El Hamra — «den røde kanalen». Her, i et landskap der det knapt faller 60 millimeter nedbør i året, har mennesket og naturen inngått et skjør overenskomst.
Vannet holdes tilbake av en massiv dam ovenfor Laayoune, et teknisk inngrep som har skapt et kunstig, men livsviktig reservoar. Bak betongveggene samles regnvannet som ellers ville forsvunnet i grunnen, og skaper en stabil oase av rørskog og salttålende busker der flamingoer og skjestorker nå vader side om side.
Forskeren Hamid Rakibi Idrissi har brukt år på å studere hvordan disse skapningene tilpasser seg de barske forholdene. For ham er wadien et utendørs laboratorium hvor man kan observere livets ekstreme utholdenhet. Når tørken biter som hardest, fragmenteres elveleiet til en rekke isolerte, saltholdige dammer, men fuglene blir værende. De har funnet en rytme som følger sesongenes knappe gaver.
Det er en lavmælt besluttsomhet i Batis planer for fremtiden. Han ser for seg en økologisk sti langs vannkanten og et utdanningssenter der byens skolebarn kan lære å kjenne fuglene ved navn. Ved å invitere lokalbefolkningen inn i dette landskapet, håper han å forvandle dalen fra en barriere av sand til et felles ankerpunkt.
Mens kveldssolen farger vannspeilet like rødt som jorden rundt, står Mohammed Adel Asfoury og hans medarbeidere fra lærerforeningen og registrerer årets nyankomne gjester. De ser marmorandens forsiktige bevegelser i sivet, et bevis på at dette punktet på kartet har blitt noe mer enn et stoppested; det har blitt et fristed i støvet.