Odro er hovedlektor i psykisk helse ved Middlesex University i Nord-London. Han gjorde det en lærer gjør — han spurte rundt seg. Naboen Nesad Causevic er spesialist på rullestolteknikk. I Ghana tok Alhaji Meffle, tidligere regionsjef for NITA i Central Region, på seg ledervervet, og har hatt det siden.
Ordningen er enkel og tung på samme tid. Rullestoler som britiske brukere ikke lenger trenger, samles inn og sendes med skip til Ghana. Første forsendelse besto av 13 rullestoler og 100 reservehjul til reparasjoner. Reservedelene er ikke en ettertanke: på ujevnt underlag slites dekk og slanger raskt, og en stol uten hjul er en stol som står.
Madrassene og matkistene forteller sin egen historie om Ghana. De fleste videregående skoler i landet er internatskoler, og Cape Coast er kjent nettopp for sine — Mfantsipim fra 1876, Adisadel, Wesley Girls'. Siden 2017 dekker staten skolepenger og internat, men listen over personlige eiendeler eleven selv må ha med seg består: madrass, bøtte, tepper og en «chopbox», den låsbare kisten med tørrmat som står under senga i sovesalen. For mange familier er det denne listen, ikke skolepengene, som avgjør om barnet møter opp.
Odros datter, Maame Samma Peprah, som leder Ghanas foretaksregister, har sluttet seg til farens arbeid. «Dette handler om verdighet, uavhengighet og om å sikre at mennesker med funksjonsnedsettelser får muligheten til å delta fullt ut i samfunnet», sa hun.
Verdens helseorganisasjon anslår at i land med begrensede ressurser har bare mellom fem og femten prosent av dem som trenger rullestol, tilgang til en som passer. Ghanas folketelling i 2021 fant rundt 2,1 millioner mennesker over fem år med en funksjonsnedsettelse. Seksten år med forsendelser fra London endrer ikke de tallene. De endrer noe mindre og mer presist: hvem som kan komme seg til parken, og hvem som kan pakke kisten sin og reise på skole.