Gjennom flere år har forskergruppen GITEA ved Escuela Superior Politécnica de Chimborazo arbeidet med å foredle den innfødte Prunus serotina, bedre kjent som capulí. Dette er ikke bare et frukttre, men en gammel følgesvenn for menneskene i de interandinske dalene. Carlos Jara, dekan ved fakultetet for naturressurser, har ledet arbeidet med å sikre at disse plantene ikke bare overlever, men trives i et jordsmonn preget av aske og pimpstein fra vulkanen Tungurahua.
Mellom 1999 og 2016 la vulkanen et grått støv over landskapet, en påminnelse om naturens voldsomme krefter som endret jordens sammensetning. For bøndene i Guano og Penipe har capulí-treet blitt et vern; dets dype røtter griper fatt i de bratte terrassene og hindrer at regn og vind vasker bort livsgrunnlaget deres.
Når fruktene modnes til mørkerøde, nesten svarte bær i februar og mars, markerer det mer enn bare en innhøsting. Det faller sammen med Pawkar Raymi, den tradisjonelle takkefesten for jordens grøde. Her kokes bærene hele til drikken jucho, en søt og varmende nektar som binder generasjoner sammen. Prosjektet Jara har ledet, har handlet om å bevare denne kulturelle pulsen samtidig som det styrker familienes økonomi gjennom salg av både frukt og det rødlig mørke trevirket som lokale håndverkere foredler til møbler.
Ved å kombinere universitetets vitenskapelige presisjon med bøndenes praktiske erfaring, har man skapt en modell for utvikling som ikke er påtvunget utenfra, men vokser opp av den vulkanske jorden. Det var ingen store fakter da den siste planten ble overlevert, bare et fast grep om en tynn stamme og vissheten om at arbeidet nå overlates til regnet og tiden.