Hver figur begynner som en formløs klump hentet fra de nærliggende åsene, nøyaktig slik hennes oldefar, Pantaleón Panduro, gjorde det i det forrige århundre. Han var en mann av urbefolkningen som aldri mottok formell undervisning, men som eide et blikk så skarpt at han kunne modellere portretter av forbipasserende mens han holdt hendene og leiren skjult under en poncho. I dag er det ikke lenger generaler eller presidenter som vokser frem mellom Gracielas fingre, men hverdagens støttespillere: leger, forskere og lærere.
Arbeidet krever en tålmodighet som står i kontrast til vår tids hastighet. Når en figur er ferdig formet, må den hvile i tre dager i skyggen for ikke å sprekke, før den tåler tre dager i direkte sollys. Først da er den klar for de brennhete keramikkovnene. Graciela benytter teknikken barro policromado en frío, hvor fargene påføres etter brenningen, noe som gir de små skikkelsene et matt og menneskelig uttrykk fremfor den industrielle glansen fra moderne glassur.
Det er en egen rytme i dette huset, hvor Gracielas søsken nå trår til for å hjelpe i verkstedet. Tradisjonen er ikke bare et levebrød, men et felles minne som holdes i live gjennom berøring. Hun minnes sitt første salg som seksåring – en liten Kristus-figur – og ser nå hvordan barnebarna betrakter arbeidet hennes med det samme undrende blikket hun selv hadde da hun så sin far arbeide i bakgården.
Selv om figurene hennes i dag finnes i museer fra Japan til Roma, forblir Graciela tro mot den enkle handlingen som definerer hennes slekt. Hennes største ønske er ikke berømmelse, men at leiren skal fortsette å finne veien til de yngre hendene i familien, slik at historien om menneskene i Jalisco aldri tørker ut og forsvinner.