For Lampreave og kollegene i Agents Rurals lå det tjuefem år med tålmodighet bak øyeblikket. Den første ulven ble registrert på nytt i Cadí-Moixeró naturpark i 2000, et enkelt dyr på gjennomreise. Siden har kameraene stått ute uavbrutt. Enkeltdyr sier lite; et kull forandrer alt. Med reproduksjon bekreftet er ulven igjen en ynglende art i Catalonia, og dermed vernet og truet etter regional lov.
Den genetiske analysen ga et svar som pekte feil vei på kartet — eller rettere sagt, motsatt vei av det man kunne ventet. Paret stammer ikke fra de iberiske ulvene i Castilla y León, Galicia, Asturias og Cantabria, flere hundre kilometer mot vest. De nedstammer fra den italienske bestanden, Canis lupus italicus, som overlevde det tjuende århundret i Apenninene, ble bekreftet ynglende i Mercantour i de franske Alpene i 1992, og deretter arbeidet seg vestover langs Massif Central og Pyreneene. De har krysset fjellkjeden fra Sør-Frankrike. Grensen ligger drøyt ti kilometer fra nordkanten av Alta Garrotxa.
Landskapet de kom til, er ikke det samme som det de forlot. Da ulven forsvant herfra, var skogene tomme. Nå beiter hjort, rådyr og mufflon i tettheter som gjør et revir mulig — mufflonene selv innførte dyr, etterkommere av korsikanske sauer som ble sluppet ut for jaktens skyld fra 1950-tallet.
Mye av Alta Garrotxa er privat eiendom, ikke nasjonalpark. Man kommer seg fram på skogsbilveier og gamle muldyrstier, mellom holmeik og bøk. Om sommeren går det sau og geit i høyden. Det er den samme rangerenheten som følger ulven, som også overvåker den pyreneiske brunbjørnen, gjenoppbygget med dyr fanget i Slovenia og sluppet ut i de sentrale Pyreneene fra 1996 — og Catalonia har allerede en ordning for forebygging og erstatning ved bjørneskade, med tilskudd til elektriske gjerder og vokterhunder.
Tre valper er et minimumstall. Kull i Sør-Europa teller vanligvis fire til seks. Kameraene viser det de rekker å vise.