Byen Nove ligger ved bredden av Brenta-elven, der vannmassene i århundrer har drevet møllene som knuste elvelejets kvarts til fint mel. Det var her, i 1728, at fundamentet for byens sjel ble lagt da det venetianske senatet ga Giovanni Battista Antonibon privilegiet til å produsere majolika. Gjennom generasjoner ble leire og glassur byens språk, en arv Pol Polloniato ble født inn i som etterkommer av dekoratører, men som han måtte forlate for å forstå fullt ut.
Etter studier ved Accademia di Belle Arti di Venezia vendte han tilbake til hjembyen med et blikk som forente malerens visjon med pottemakerens grep. Han kaller seg en artiere – et ord som binder sammen kunstnerens frihet og håndverkerens disiplin. I en tid der globaliseringens press gjorde de tradisjonelle familiebedriftene sårbare, begynte Polloniato å samle inn de gamle gipsformene som lå gjemt i fabrikkenes mørkeste hjørner. Ved å bryte dem opp, sette dem sammen på ny og støpe former som aldri var ment å eksistere, har han skapt bro mellom historien og det moderne rommet.
Denne bevegelsen handler om mer enn estetikk; det er en sosial gjenreisning. Forskerne som har studert Polloniatos virke, ser en tydelig bue fra kulturell rotfeste til en aktiv tilbakevending til lokalsamfunnet. Han har ikke bare reddet teknikker, men også en yrkesstolthet som holdt på å fordampe. Når han står ved arbeidsbenken og blander leiren med den samme finmalte kvartsen som hans forfedre hentet fra elveleiet, er det en handling preget av dyp kontinuitet.
Ved å velge det håndlagde fremfor det masseproduserte, har han vist at et distrikt i krise ikke trenger å finne opp seg selv på nytt, men snarere huske hvem det var. Det er i møtet mellom de fingermerkede gipsformene og Polloniatos varsomme hender at Nove igjen har funnet sin stemme.