Femten år med mangrove: Harisyah fortsatte, også da han sto alene

Landsbyen ligger nær munningen av Siak-elven i Riau-provinsen, med øydistriktet Bengkalis på den andre siden av vannet. Jorden her er torv, så myk at den ikke bærer vekt. Folk brukte derfor mangrovetømmer til å holde oppe grunnmurene i husene sine. Skogen forsvant, og kysten begynte å gi etter. I nabolandsbyen Mengkapan har forskere fra Universitetet i Riau målt en kysterosjon på 6,43 meter i året.

Konsekvensene merkes i hverdagen. Ved høyvann flommer det inn i landsbyen. Det blir færre mudderkrabber og skjell, og mange husholdninger har vært avhengige av dem, både til mat og til inntekt.

Harisyah lærte om mangrovene nesten tilfeldig. På et kurs i akvakultur på Meranti-øyene i 2011 fikk han vite hvordan røttene filtrerer brakkvann. Siden reiste han i årevis rundt til mangrovegrupper i Siak-distriktet for å lære hvordan man gjenplanter skog, og hvordan man får en hel landsby med på arbeidet.

I 2018 ble han valgt til landsbyleder, og han brukte landsbyens midler på mangroveplanting. Så tapte han gjenvalget, og det ble tungt å holde arbeidet i gang uten posisjonen i ryggen. En gang ødela et oljeutslipp 5 000 småplanter i planteskolen.

I 2024 tok han opp kontakten med miljøgruppene igjen. I år har han fått omtrent 10 000 småplanter fra lokale miljømyndigheter og samarbeidspartnere, blant dem Yayasan Gambut, Global Environment Centre og Aramco Asia Singapore. Plantene er satt ut på Beting Selayang, et område på rundt 25 hektar.

Harisyah vil ikke at feltet bare skal være en skog. Det skal også bli en planteskole.

– Vi skal bruke dette stedet som planteskole for de nye plantene, sier han.

Neste generasjon mangrover skal altså vokse opp der barna plantet den forrige. Fiskerne som arbeider i farvannet ved de gjenplantede feltene, forteller allerede om de første tegnene på at økosystemet er i ferd med å komme seg.

I 2020 lovet Indonesias myndigheter å gjenopprette 600 000 hektar mangrove innen 2024. Det meste av målet ble ikke nådd. I Tanjung Kuras har arbeidet i mange år stått og falt med én mann som fortsatte, også uten støtte fra institusjonene.