Årene før dette arbeidet han som fotograf for Associated Press fra Idlib i nordvest, det siste store området under opposisjonens kontroll. Bylinjene hans kom fra Idlib, Sarmada, Atmeh og leirene i olivenlundene langs grensen til Tyrkia. Han dekket jordskjelvet som rammet samme område i februar 2023. Damaskus var nær i kilometer og uoppnåelig i praksis.
Bygningen han nå stiller ut i, har sin egen uferdige historie. Den ble bestilt av Syria Trust for Development som et oppdagelsessenter for barn, og den danske arkitektgruppen Henning Larsen Architects vant konkurransen i 2008 med et grunnplan formet som en damaskusrose. Etter 2011 stanset arbeidet, og skallet ble aldri innredet. Det samme kontoret har tegnet operahuset i København og Harpa i Reykjavik.
Utstillingen ble grunnlagt og kuratert av Line Kouwatli, med Artopia UAE som beskytter. Blant deltakerne er malerne fra Syrias «Apex Generation» — Nihad Al Turk, Abdul Karim Majdal Al Beik, Othman Mousa, Mohannad Orabi og Kais Salman — kunstnere hvis arbeider gjennom det siste tiåret nesten utelukkende har vært å se i Dubai, Beirut eller London.
Det var ikke tilfeldig. Apparatet rundt syrisk samtidskunst forlot landet tidlig i krigen. Ayyam Gallery, åpnet i Damaskus i 2006 av fetterne Khaled og Hisham Samawi, stengte lokalene sine og flyttet driften til Dubai og Beirut. Atassi Gallery, som Mouna Atassi grunnla i Homs i 1986 og flyttet til Damaskus i 1993, stengte også, og ble i 2016 Atassi Foundation i Dubai. Nasjonalmuseet i Damaskus, et kort stykke fra Massar, lukket dørene i 2012 og pakket samlingen ned; enkelte fløyer åpnet igjen i oktober 2018.
Utenfor bygningen ligger Shukri al-Quwatli-gaten, oppkalt etter Syrias første president etter uavhengigheten fra Frankrike. Og nedenfor, der Barada skulle renne, ligger en betongkanal som gjennom store deler av de siste tjue årene har vært tørr — tømt av vannuttak oppstrøms og år med tørke. Det er langs denne elven uten vann at samtalen om syrisk kunst for en uke i september fant veien tilbake til byen der den begynte.