Tallet som betyr mest i rapporten er 0,17. Det er Abrahams heterozygotiscore, et mål på hvor mye genetisk variasjon et individ bærer. Grensen for det som regnes som friskt, ligger på 0,3. Avstanden mellom de to tallene er innavl, akkumulert gjennom generasjoner i lukkede innhegninger.
Avlsprogrammet begynte i 1990 med 21 grunndyr, etter en avtale mellom det filippinske miljødepartementet og Mulhouse Zoo i Frankrike. I mer enn tre tiår har paringene vært bestemt av stamtavler — hvem som er i slekt med hvem, ført på papir. Genomet lar Persie Mark Sienes, Robert Guino-o og de andre bytte ut papiret med avlesninger av selve arvestoffet.
I materialet fant de også en sjelden allel hos ett seksuelt aktivt individ. Et enkelt dyr, altså, som bærer på variasjon de andre mangler. Brukt riktig kan det gjenopprette noe av det som er gått tapt.
Arten ble beskrevet i 1870 av zoologen Philip Lutley Sclater, etter et eksemplar sendt fra prins Alfred, hertug av Edinburgh. I over hundre år ble den regnet som en underart av større hjortedyr, til Peter Grubb og Colin Groves skilte den ut som egen art i 1983. Da hadde den allerede forsvunnet fra Cebu, Guimaras, Leyte, Masbate og Samar. Igjen er Negros og Panay.
På Panay gikk det mer enn 25 år uten vitenskapelig bekreftelse på at det fantes ville dyr i det hele tatt, til en ekspedisjon i april 2009 fant fysiske spor.
Nå planlegger forskerne å gjenoppta utvekslingen av dyr mellom de tre anleggene — CENTROP, Mari-it Wildlife and Conservation Park og Negros Forest Park. Og de vil prøve noe de ikke har prøvd før: å blande hjort født i fangenskap med ville dyr i det 300 hektar store Bayawan naturreservat. Genomet forteller dem hvilke dyr som bør møtes.