Orinoco-krokodillen finnes ingen andre steder på jorden enn i Orinoco-bassenget, delt mellom Colombia og Venezuela. Den ble nesten utryddet av skinnhandelen, som fra 1930-tallet til 1960-tallet sendte jegere ut på de bare sandbankene om natten. Colombia forbød jakten i 1968, Venezuela fulgte fire år senere. Da var bestanden allerede borte fra det meste av utbredelsesområdet.
Ved Wisirare har Alejandro Olaya som direktør og Rafael Antelo som vitenskapelig leder drevet avlsprogrammet siden 2015, året da stiftelsen under grunnleggeren Jorge Londoño gjennomførte Colombias aller første utsetting av arten. Over elleve år har de klekket mer enn 400 dyr. Ytterligere 85 ungdyr står nå klare i innhegningene.
Pausen som endte 6. september, hadde vart siden 2024 og skyldtes en institusjonell strid om hvilke nye områder som skulle godkjennes for reintroduksjon. Mens uenigheten pågikk, gikk nærmere 200 krokodiller ved anlegget uten tilstrekkelig fôr, ifølge tidligere rapportering.
Miljøminister Fabio Arjona Hincapié var til stede ved utsettingen, sammen med folk fra Humboldt-instituttet, Universidad Nacional, WWF, Wildlife Conservation Society og The Nature Conservancy. Han beskrev dagen som «ikke et tilfeldig faktum, men resultatet av mange års arbeid fra Palmarito-stiftelsen».
Det som gjenstår, avgjøres ikke i Orocué. Ungdyrene skal overleve fiskegarn og fiskere som ser dem som konkurrenter — de to truslene som oftest registreres i oppfølgingen av utsatte dyr på begge sider av grensen. Og de skal finne hverandre, grave reir i tørr sand i januar og februar, og legge egg som klekker når regnet kommer.