Siden slutten av nittitallet har landskapet på øyene gjennomgått en drastisk forvandling. Der det før var tette skoger og variert småbruk, har monokulturen strukket ut sine rette linjer av oljepalmer over Bugala og de omkringliggende øyene. Ngobi Joel så hvordan jordsmonnet ble sårbart for regntidens skyll og hvordan den tradisjonelle kunnskapen om trærne begynte å forsvinne fra befolkningens bevissthet. I 2019 bestemte han seg for at motstanden måtte starte i skolegården.
Gjennom School Food Forest Initiative har barn og lokalbefolkning etablert egne planteskoler. Her aler de opp stiklinger av frukttre, medisinplanter og fremfor alt det staselige Mutuba-treet. For barna er arbeidet en praktisk leksjon i å bevare det som er i ferd med å gå tapt; de lærer at et landskap ikke bare er en ressurs som skal tømmes, men en arv som krever tålmodig pleie.
I mars ble dette lokale initiativet tatt opp som et offisielt kapittel i det globale nettverket GLFx. Dette knytter de ugandiske skolebarna til en verdensomspennende bevegelse av uavhengige samfunn som arbeider for å transformere sine egne landskap. Ana Yi Soto, som koordinerer nettverket, understreker at denne utvidelsen gir grupper i land som Kenya, Madagaskar og Uganda en stemme på den internasjonale scenen.
For Ngobi Joel handler det likevel først og fremst om følelsen av den furede barken under fingertuppene og vissheten om at røttene som barna setter ned i dag, vil holde på jorden i generasjoner fremover. Ved å integrere matvekster og tradisjonelle trær i skolegårdene, skaper de små, motstandsdyktige økosystemer som viser at det finnes alternativer til plantasjenes ensformighet.