Det første eksemplaret ble trukket opp fra mørket utenfor Constitución allerede ved årtusenskiftet, hentet fra en verden der sollyset aldri når ned. Siden fulgte flere funn, noen brakt til overflaten som bifangst av fiskere på jakt etter patagonisk tannfisk, andre funnet umerket i støvete arkiver. Sammen med María Cecilia Pardo begynte Ibáñez det møysommelige arbeidet med å sammenligne disse fragmentene med internasjonale samlinger i Tyskland og New Zealand.
Gjennom genetiske analyser og studier av blekksprutens anatomi forsto de at de sto overfor noe uoppdaget. Den nye arten har tilpasset seg et liv i totalt mørke ved å gi avkall på blekkposen, et forsvarsvåpen som er til liten nytte når ingen øyne kan se. I stedet har den utviklet en robust, vortete hud og en enkelt rad med sugekopper langs hver arm, egenskaper som skiller den fra dens slektninger i grunnere vann.
Ved å gi arten navnet Graneledone sellanesi, har forskerne valgt å hylle sin kollega Javier Sellanes, en mann som har viet sitt virke til å kartlegge Chiles undersjøiske fjell og økosystemer. Det er en gest av faglig respekt som knytter det vitenskapelige arbeidet sammen på tvers av generasjoner og landegrenser, med bidrag fra forskere i både Brasil, Russland og Spania.
For Ibáñez handler studien om mer enn taksonomi; det er en erkjennelse av det individuelle ved hver livsform. Hver detalj, fra den genetiske koden til formen på hudens vorter, har vært en ledetråd i arbeidet med å forstå et vesen som lever sitt liv i kulden og stillheten under havoverflaten.