I flere tiår hadde regnet i Lake Tana-bassenget vært en flyktig velsignelse. Når de tunge skyene tømte seg over skråningene i Kiremt-sesongen, rant vannet ubrukt nedover de nakne åssidene og rev med seg den dyrebare matjorden. Under jorden forble reservoarene tomme, og når tørken satte inn i februar, forsvant hver eneste dråpe fra landskapet og etterlot bonden maktesløs.
Forvandlingen begynte da menneskene i Minzir 01 bestemte seg for å endre landskapets arkitektur. Gjennom tre år med felles innsats har de reist 20 kilometer med terrasser langs åssidene og bygget 28 demninger av lokal stein og jord. Disse enkle, men presise konstruksjonene tvinger vannet til å stanse sin flukt, slik at det får tid til å sive ned i grunnen og pleie jorden fra dypet.
Det mest bemerkelsesverdige grepet var likevel ikke fysisk, men menneskelig. For første gang satte to adskilte grupper — de som forvalter skogen og de som passer på brønnene — seg ned ved samme bord. Ved å forene landskapspleie med vannhåndtering, sørget de for at de nye vannkildene ble beskyttet i det øyeblikket de dukket opp fra grunnen.
Resultatet finnes nå i de små kjøkkenhagene. Den unge bonden Yezina Alemneh står i dag med hendene i fuktig jord, hvor hun dyrker hvete og grønnsaker midt i en årstid som før var preget av støv og venting. For Molla Arega er det ikke tallene eller statistikkene som betyr mest, men den enkle vissheten om at vannet som før flyktet, nå har valgt å bli værende hos menneskene som bor her.