Det er et møysommelig arbeid som utføres i Grotte à Hominidés, en hule plassert i de sørvestlige utkantene av Casablanca. Gjennom flere tiår har støvet fra industrielle steinbrudd lagt seg over et landskap som skjuler menneskehetens barndom. Under ledelse av Mohib fra det marokkanske INSAP og Jean-Jacques Hublin fra Collège de France, har forskerne nå fastslått alderen på fossiler som plasserer seg i en kritisk brytningstid for vår art.
Sedimentene som omslutter funnene bærer i seg en usynlig signatur fra planetens egen historie. Lagene ble avsatt i den perioden da jordens magnetfelt gjennomgikk sin siste store polvending, den såkalte Matuyama-Brunhes-grensen. Denne geologiske hendelsen har fungert som et uomtvistelig anker for dateringen, og bekrefter at menneskene som søkte ly her, levde for nøyaktig 773 000 år siden.
Livet i disse grottene var preget av en skjør balanse mellom menneske og natur. Arkeologene har funnet spor som forteller om en delt tilværelse; her finnes merker etter steinredskaper på dyreknokler, men også bitemerker fra store rovdyr som hyener. En gang var disse hulene fylt av lyden fra utdødde kjempepinnsvin som gnagde på benrester de hadde slept med seg inn i mørket, i de samme rommene hvor tidlige mennesker tilberedte kjøtt fra neshorn og gaseller.
Samarbeidet mellom marokkanske og franske forskere har pågått i nesten femti år, en tålmodig rekke av sesonger i felt som nå bærer frukter. For Abderrahim Mohib og hans internasjonale kolleger handler ikke funnet bare om tørre årstall eller taksonomiske klassifiseringer, men om å dokumentere de dype, nordafrikanske røttene til vår felles menneskelige fortelling.