Gjennom et tiår med feltarbeid i kommunene Nazária, Timon og Pastos Bons, samlet professoren fra Universidade Federal do Piauí inn fragmenter som ikke passet inn i de etablerte rammene for naturhistorien. Det han fant, var en baphtetid — en gren av de tidligste firbeinte virveldyrene som man hittil kun hadde funnet i kullagene i det fjerne Skottland og Nord-Amerika. Dette var første gang en representant for denne eldgamle slekten ble funnet på det sørlige superkontinentet Gondwana, og det i lag fra perm-tiden, lenge etter at deres slektninger i nord antas å ha forsvunnet.
Det mest forunderlige var likevel ikke hvor dyret befant seg, men hvordan det hadde levd. De store, kjegleformede tennene vokste horisontalt ut fra kjeven, pekende mot siden fremfor oppover. Denne uvanlige utformingen antyder at Tanyka amnicola, i motsetning til nesten alle kjente amfibier, kan ha vært en planteeter som beitet på alger eller vannplanter langs elvebredden.
Navnet Cisneros valgte til skapningen, speiler møtet mellom det lokale og det universelle: Tañykã er ordet for kjeve på guaraní, mens amnicola er latin for elvebeboer. Sedimentene rundt fossilene forteller om et landskap som ikke var et evig sumplandskap, men et varmt område preget av tørketider. Dette utfordrer den rådende oppfatningen om at disse tidlige landdyrene var fullstendig avhengige av permanente våtmarker for å overleve.
I dag hviler de over tusen innsamlede fossilene i samlingene til universitetet i Piauí. For Cisneros og hans internasjonale kolleger representerer de mer enn bare stein og mineraler; de er tause vitner om en tid da livet fant fotfeste under en brennende sol i det som i dag er det brasilianske innlandet, og lærte seg å livnære seg av det jorden ga.