Det var i New York i 2013 at den unge Matsuzaki først hørte begrepet «Japan Blue». Han var tjueto år gammel og oppdaget paradoksalt nok sitt eget lands sjel i en fremmed storby. Denne erkjennelsen førte ham hjem til Kyoto og inn i varmen hos mesterfargeren Yukio Yoshioka. Under Yoshiokas veiledning lærte han at farge ikke er noe man fremstiller, men noe man dyrker. Da mesteren gikk bort, sto Matsuzaki igjen med ansvaret for å gjenreise Kyō-ai, en lokal indigo-tradisjon som hadde ligget i dvale siden de syntetiske fargestoffenes inntog på slutten av 1800-tallet.
I dag driver han hele prosessen selv på en liten jordlapp i Oharano. Her dyrker han tade-ai, den japanske indigoplanten, uten bruk av kjemikalier. Arbeidet er fysisk og preget av en langsom rytme: plantene må høstes, tørkes og komposteres før de legges i kar med vann og treaske. Den svake, søtlige lukten av gjæret indigo fyller rommet mens levende mikroorganismer gjør det grove materialet om til flytende poesi. Det finnes ingen snarveier; hver nyanse avhenger av temperaturen i rommet og alkaliteten i vannet.
Matsuzaki benytter den eldgamle rōkechi-teknikken, der flytende bivoks påføres stoffet for å beskytte de hvite partiene mot fargen. Det er en metode som krever en kirurgs presisjon og en kunstners tålmodighet. Når tekstilet til slutt løftes opp av fargebadet, er det først grønt; det er møtet med oksygenet i luften som fremkaller den dype blåtonen, som om stoffet trekker pusten for første gang.
Gjennom JapanCraft21 og den nylige tildelingen av Ronnie-prisen, har Matsuzakis visjon fått den nødvendige tyngden for å vare. For ham handler det ikke om personlig berømmelse, men om en økologisk og kulturell sirkel. Overskuddsmaterialet fra fargebadene føres tilbake til jorden som gjødsel, slik at neste års planter kan vokse frem fra restene av de forrige. Han ser ikke på seg selv som en nyskaper, men som en brobygger som sørger for at den blå tråden fra fortiden ikke ryker mellom hans egne hender.