Brønnen kalles en virda. Den er grunn, håndgravd, og bygget på en fysisk forskjell: regnvann som siger ned i dambunnen er lettere enn det salte grunnvannet under, og legger seg som et lag oppå. Vannet løftes opp med en bøtte av lær eller gummi, en kos, og renner videre gjennom grunne kanaler til grøfter og trau av leire, kalt awada.
Alt handler om tempo. Trekker man for fort, følger saltvannet etter og ødelegger linsen. Derfor øses det langsomt, og rasjonert. En virda gir drikkbart vann fra tjue dager til fire måneder; så blir det brakkvann, og brønnen får hvile til den fyller seg igjen.
Brønnene tilhører ingen enkelt familie. De graves og vedlikeholdes i fellesskap, og kunnskapen om hvor de skal ligge er gitt videre gjennom generasjoner. En maldhari-kvinne fra landsbyen Berdo sier det uten omsvøp: «Finnes det ingen virda, er vår eksistens truet. Buskapen vår vil gå til grunne.»
Presset kommer fra flere kanter. Regnet er blitt vanskeligere å forutsi, temperaturene stiger, og busken Prosopis juliflora brer seg over slettene. Den ble plantet med hensikt: fra 1961 godkjente skogmyndighetene i Gujarat utplanting over 31 550 hektar langs grensen mot Store Rann, for å stanse saltmyra i å rykke innover. I dag dekker den mer enn halve Banni, og kullbrenningen av veden er blitt en inntekt som konkurrerer med gjeterlivet om arbeidskraften.
Rørledninger med drikkevann er lagt fram, men leveransene er ustabile. De er likevel nok til at yngre innbyggere ikke lenger lærer seg å lese en dambunn.
Maldhariene — navnet kommer fra gujarati mal, buskap, og dhari, den som holder — bor i rundt 48 grender innenfor et område på omtrent 2 500 kvadratkilometer. Retten til å være der er bekreftet: i mai 2021 slo Indias miljødomstol fast at de beholder sine kollektive skogrettigheter, samtidig som ulovlig oppdyrking skulle fjernes. Rettighetene er sikret på papiret. Kunnskapen om hvor vannet ligger, finnes bare i hendene til dem som fortsatt graver.