De åtte personene som utgjør kjernen i arbeidet, er alle beboere i Puranga Conquista. De kjenner stiene i Nova Canaã og elvebreddene ved Jaraqui, og de har selv samlet inn frøene fra skogbunnen eller plukket dem direkte fra vannflaten der de flyter. I de fire planteskolene inne i reservatet har de pleiet frem arter som itaúba, jatobá og andiroba, vel vitende om at røttene må i jorden mens regntiden ennå sørger for nok væte.
Arbeidet utføres med en nøyaktighet som bare kan springe ut av tilhørighet. I fjor ble 8 000 planter satt ut over et område på nær 67 hektar; i år skal innsatsen nesten dobles. Strategien er enkel, men krevende: Man følger rytmen til regnet mellom desember og mai, når jordsmonnet er mykt nok til at de unge plantene kan feste seg før tørken setter inn.
Navnet på området, som på urfolkspråket nheengatu betyr «den vakre erobringen», vitner om en lang kamp for retten til å pleie og bebo fedrenes jord. For de mange familiene i disse isolerte samfunnene er de nye trærne mer enn bare naturvern; de er en kilde til livsnødvendigheter. Når skogen om noen år bærer frukt av kakao, açaí og cupuaçu, er det et resultat av at menneskene som lever her har valgt å ta fremtiden i egne hender.
Det er en stille forvandling som finner sted langs Rio Negros bredder, drevet frem av dem som ser skogen ikke som en ressurs som skal hentes ut, men som et hjem som skal bygges opp igjen.