I nesten femten år har Ammar foredlet dette arbeidet. Han begynte som gipsmaker, men ble gradvis trukket mot den tyngre, mer ærlige materien i de tradisjonelle bakerovnene. Her i Luxor, hvor de moderne metallovnene ofte skuffer når det gjelder holdbarhet og varmefordeling, har etterspørselen etter hans ferdigheter våknet til liv igjen. Den tunge duften av våt jord fyller rommet, en lukt som i århundrer har varslet om nystekt brød i de egyptiske landsbyene.
Konstruksjonen krever tålmodighet og en nøyaktig blanding av nilenleire, sand og finhakket hvetehalm, lokalt kjent som tibn. Halmen fungerer som et bindemiddel som hindrer leiren i å sprekke når den utsettes for de ekstreme temperaturene som kreves for å bake det lokale surdeigsbrødet, Aish Shamsi.
Det er ikke bare nostalgi som driver denne utviklingen. Da prisen på subsidiert gass steg markant, ble de gamle metodene plutselig de mest fornuftige. En tradisjonell leirovn krever ingen dyre brennstoff; den lever av det jorden gir fra seg, som tørkede maisstilkar og palmeblader. Under selve bakegulvet legger Ammar ofte et lag med knust glass eller salt for å øke den termiske massen, slik at ovnen holder på varmen lenge etter at flammene har lagt seg.
Dette er en arkitektur som har overlevd imperier. Arkeologiske funn fra arbeiderlandsbyen i Amarna viser at nøyaktig de samme sylindriske formene ble brukt for over tre tusen år siden. Når Ammar glatter ut den siste overflaten med håndflaten, er det ikke bare et redskap han ferdigstiller, men en ubrutt linje av menneskelig erfaring som sikrer hverdagens viktigste måltid.