Andesfjellkatten, Leopardus jacobita, ble beskrevet av vitenskapen i 1865, av zoologen Emilio Cornalia i Milano, som arbeidet med et skinn samlet i Argentina. I mer enn hundre år kjente forskerne arten nesten utelukkende fra skinn og kranier i museumsskuffer. En naturforsker dokumenterte den i Chile i 1891. Så gikk det 123 år før noen fikk et fotografisk bevis: i 2014, ved Valle Nevado.

I 2022 fant klatrere et voksent par med to unger ved Plutón La Gloria. Observatører har sett dyrene i kveldstimene, med lange, buskete haler — halen er artens kjennetegn, tykk og ringet med seks til ni mørke bånd, båret lavt og brukt som motvekt mot fjellet. Det er den som skiller den fra pampaskatten, som deler de samme urene og er langt vanligere, og som stadig blir forvekslet med den på kamerabilder.

Det er tettheten som gjør arbeidet tungt. Publiserte studier melder deteksjonsrater så lave at et område ofte krever tusenvis av kameradøgn per bekreftet registrering. Nettopp derfor ser små, gjentatt ettersette kameraoppsett som det i Cajón del Maipo ting som store engangskartlegginger går glipp av.

Og det de ser, endrer bildet av hvor katten hører hjemme. De lave dalene, som Las Arenas, fungerer som biologiske korridorer som hindrer genetisk isolasjon. De holder også våtmarksvegetasjonen som fôrer vizcachaene. I argentinsk Patagonia går arten ned til rundt 650 meter — den er ikke det rene høyfjellsdyret den lenge ble tatt for å være.

Rodrigo Villalobos, veterinær og leder for organisasjonen Seeking the Andean Wild Cats, står for opplæring og bevisstgjøring. Nicolás Lagos koordinerer Alianza Gato Andino i Chile. Gruppen selv driver utadrettet arbeid med kattformede undervisningsutstillinger. Borgerkampanjen Queremos Tupungato, ledet av Pilar Delpiano, er sju år gammel.

Overvåkingsdataene støtter et forslag om et verneområde for flerbruk på 43 260 hektar i Olivares-Colorado-dalen. Der oppe er gruvedrift den konkurrerende arealbruken: Anglo Americans Los Bronces og Codelcos Andina-divisjon arbeider i den delen av fjellkjeden, i terreng med bergbreer og permafrost. Vannet derfra renner ned i Maipo-systemet, som forsyner det meste av Santiagos drikkevann. Dekretet ble trukket fra Riksrevisjonen i mars 2026 og sendt inn på nytt i mai.