Rapporten hun presenterer, SIRIED 2024, er frukten av et tålmodig arbeid for å samle data som tidligere var spredt og usammenlignbare. Ved å bruke standardiserte metoder har UNESCO og RIINEE-nettverket kartlagt hverdagen til elever i land som Colombia, Peru og Chile. Tallene tegner et bilde av en bratt oppoverbakke: Mens nesten alle barn uten funksjonsnedsettelser fullfører barneskolen, faller tallet til 76 % for dem med særskilte behov. I den videregående skolen er kontrasten enda skarpere, der kun 61 % når målet.
Det er ikke barnas evner som svikter, men arkitekturen i systemet. Laroche peker på at mindre enn halvparten av regionens ordinære skoler er rigget for å ta imot disse elevene. Barrierene er ikke bare fysiske trapper uten ramper, men også pedagogiske metoder og dype sosiale fordommer som holder dørene lukket.
Midt i de tunge statistikkene finnes en lavmælt forskyvning. For hver elev som sendes fra en vanlig skole til en spesialinstitusjon, er det sju barn som går motsatt vei. Denne strømmen på 4,5 % mot ordinære klasserom vitner om en systemisk endring som foregår uten store overskrifter. Det er lærere som tilpasser tavleundervisningen og rektorer som insisterer på at mangfold er en del av dannelsen.
Laroche minner om at inkludering er en statlig forpliktelse, ikke en veldedig handling. Ved å feste et blikk på den enkelte elevs rett til å sitte ved siden av sine naboer i klasserommet, har man skapt et verktøy for å holde myndigheter ansvarlige. Den lette skrapingen av penner mot papir i salen i Santiago markerer slutten på en tid der disse barna var usynlige i de nasjonale regnskapene.