Valenzuela grunnla sin organisasjon i 2015 med en analogi som er like varm som den er biologisk presis. Akkurat som hannen hos Darwins frosk bærer eggene i sin egen vokalsekk for å beskytte dem mot verden utenfor, ønsket han å skape et vern for Chiles amfibier. Den sørlige arten, Rhinoderma darwinii, er en mester i forkledning; med en liten spiss på snuten og en farge som skifter mellom grønt og brunt, er den nesten umulig å skille fra løvet den hviler på. Den kvekker ikke, men ytrer et kort fløyt som fra en fugl, en lyd som nå risikerer å forsvinne fra skogbunnene mellom Concepción og Aysén.
Kampen for det som nå kalles RECOGE-planen var preget av brå vendinger. Da dekretet uventet ble trukket tilbake fra behandling i mars, utløste det et offentlig krav om beskyttelse som tvang myndighetene til å gjeninnføre dokumentet i løpet av førtiåtte timer. Denne besluttsomheten sikrer nå ressurser til et arbeid som involverer 24 etater og organisasjoner fra fire land, med et felles mål om å stanse en lydløs utryddelse.
Målet er ikke bare å bevare de froskene man kjenner til, men å finne det man frykter er tapt for alltid. Den nordlige Darwins frosk har ikke vist seg for et menneskeøye på flere tiår. Om den ikke gjenfinnes i de kystnære skogene, vil det markere det første dokumenterte tapet av et virveldyr i Chiles moderne historie. Ved å overvåke sykdommer og restaurere de opprinnelige Nothofagus-skogene, håper Valenzuela og hans kolleger å gi skogen dens stemme tilbake.
Arbeidet hviler på tålmodighet og identifikasjon. Forskerne kjenner hver frosk på de unike svarte og hvite mønstrene på magen, et naturlig kjennetegn som gjør det mulig å følge individenes liv gjennom generasjoner. Ved å verne om disse små livene, verner man samtidig om en av naturens mest forunderlige omsorgsformer – der sangen bokstavelig talt blir et skjulested for fremtiden.