Det er en familie som bærer vekten av denne historien. Hunnen Nima kom fra Madrid, mens hannen Coco ble hentet fra Danmark. Sammen med sine to unger, Pirú og Kyra, representerer de de første av sitt slag i disse traktene siden 1986. Veterinæren Eva Martínez, som fulgte Nima i Spania, beskrev henne som sky og lite villig til å omgås mennesker – en karakterbrist i en dyrehage, men en livsviktig dyd i den frie naturen i Corrientes.
I to år har familien bodd i en romslig innhegning for å lære det de aldri fikk lære av sine egne foreldre: kunsten å fange sprellende fisk og forsvare et revir. De måtte finne tilbake til sine instinkter før portene til lagunen endelig ble åpnet. Hvert individ bærer et unikt kjennetegn, en lys flekk på halsen som fungerer som et naturlig fingeravtrykk mot den mørke pelsen, slik at forskerne kan skille dem fra hverandre på avstand.
Arten ble drevet til utryddelse i regionen av en nådeløs pelshandel som herjet mellom 1940- og 1970-tallet. Stillheten som fulgte var et tegn på et økosystem som hadde mistet sin vokter. Som toppredatorer regulerer kjempeoterne fiskebestandene og sørger for at næringsstoffene sirkulerer i de dype vannveiene. Arbeidet med å bringe dem tilbake startet allerede i 2017, muliggjort av landområder som en gang ble kjøpt av Doug og Kristine Tompkins for å bevares for ettertiden.
I dag har familien funnet sin plass i landskapet. De kommuniserer med et repertoar på tjueto ulike lyder, fra dype nys til korte kontaktlyder som bærer over vannspeilet. Rapporter fra felten bekrefter nå at dyrene ikke bare har overlevd overgangen, men at de har begynt å reprodusere seg i frihet. I de tette sivskogene i Iberá er det igjen en stemme som høres – en gammel, kraftfull stemme som endelig har kommet hjem.