Dr. Jorge Servín har skrevet over seksti vitenskapelige avhandlinger om den mexicanske ulven, men denne dagen krevde ikke hans penn, men hans nærvær. Han hadde våket over dyrene helt fra grensebyen Ciudad Juárez, først i fly og deretter langs svingete fjellveier, inntil de nådde furu- og eikeskogene i Santa Catarina de Tepehuanes. Det var her, i over to tusen meters høyde, at Servín kunne se flokken ta sine første skritt ut i en inngjerding som markerer det siste steget mot full frihet.
Bak denne februardagen ligger en historie om nesten total utslettelse. Gjennom store deler av det forrige århundret ble den mexicanske ulven jaget med gift og feller inntil den forsvant helt fra det fri. Da redningsarbeidet startet, fantes det bare syv individer igjen i fangenskap som kunne føre arten videre. Hele den nåværende bestanden på omkring 600 ulver i Mexico og USA nedstammer fra disse få dyrene, en genetisk flaskehals som har krevd tiår med nøyaktig planlegging og omsorg fra forskere som Servín.
Det som gjør akkurat denne gjenutsettelsen særegen, er ikke bare biologien, men den menneskelige beslutningen bak. I lokalsamfunnet El Tarahumar y Bajíos del Tarahumar stemte innbyggerne enstemmig for å ønske ulvene velkommen tilbake til sine marker. Det er en sjelden overenskomst mellom mennesket og rovdyret, en erkjennelse av at skogen manglet noe vesentlig så lenge ulvens hyl var fraværende.
Mens de fire ulvene utforsket sitt nye territorium under overvåking av radiotelemetri, ble de møtt av en sanseopplevelse deres slektsledd kun har kjent gjennom instinkt. Duften av kvae og kjølig fjelluft fulgte deres første bevegelser i et landskap de ikke hadde bebodd på et halvt århundre. For Dr. Servín var øyeblikket en stilltiende bekreftelse på at den vitenskapelige presisjonen til slutt hadde tjent et høyere, menneskelig formål: å rette opp en gammel urett.