I dag er saueflokkene borte, og støyen fra radioen er erstattet av en ny form for planmessighet. Mellom mai og desember 2025 ble øya stengt for alle besøkende mens helikoptre fløy i presise rutenett over landskapet. De slapp ut fôrpellets med kirurgisk nøyaktighet, mens termiske droner sveipet over kystlinjen på jakt etter de siste tegnene til liv som ikke hørte hjemme der. Spesialister fra New Zealand og Tasmania arbeidet metodisk for å fjerne hver eneste villkatt, rotte, mus, samt de gjenværende forvilede sauene og storfeet.
Prosjektleder og økolog Liz McTaggart beskriver operasjonen som radikal. Det er sjelden man lykkes med å tømme et så stort område for fem invasive arter samtidig. For Jonas Woolford handlet det ikke om å fjerne historien, men om å rydde vei for en fremtid der øya igjen kan huse arter som tverrstripet hare-kenguru, som for lengst er trengt bort fra fastlandet.
Da øya gjenåpnet for besøkende i januar 2026, var det under strenge sikkerhetstiltak. Enhver som går i land, må nå kontrollere klær og utstyr for frø og småkryp. Underveis i arbeidet har skolebarn fra den nærliggende byen Elliston besøkt øya for å følge vitenskapen i praksis, og se hvordan jordsmonnet og vegetasjonen, inkludert de lokale buskvekstene, langsomt henter seg inn etter tiår med harde klover.
Det som startet som en familieeid sauefarm, har blitt et bevis på hva som er mulig når én familie bestemmer seg for å gi et stykke land tilbake til seg selv. På klippene sitter nå hvitbukhavørnen uforstyrret, mens øya venter på sine rettmessige innbyggere.