Tidligere i år oppsøkte medlemmer av Siekopai-samfunnet Durán, som leder teknologigruppen Neblina Labs. De ville følge med på dvergsilkeapen i skogen sin i Sucumbíos, nordøst i det ecuadorianske Amazonas. Problemet var åpenbart for alle som har prøvd: apen er umulig å se, og nesten umulig å høre.
Arbeidet begynte ikke med utstyr, men med kunnskap. Folk fra landsbyen tegnet opp hvor i skogen dyrene sannsynligvis holdt til, ut fra det de selv hadde lært av å leve der. Først da valgte teamet ut tre trær og festet mikrofoner i dem.
Opptakene ga ingen bekreftede rop fra dvergsilkeapen. De ga alt annet: en skog full av lyd, som teamet nå bruker til å bygge gjenkjenningsmodeller til neste runde. «Best mulig utbytte for pengene, målt i hvor mange arter du kan høre for lavest mulig kostnad», sier Durán om metoden — og kostnaden er poenget. En enkel opptaker koster under hundre dollar, og det er forskjellen på et prosjekt som besøker skogen og et samfunn som overvåker den selv.
Arten står oppført som sårbar. Den lever av tresaft, gnager runde hull i barken med forlengede fortenner og holder seg til de smale beltene av flomskog langs vassdragene. Derfor forsvinner den tidlig når hogst og avskoging tar seg opp — den er en målestokk på skogens tilstand, og et samfunn som mister den, mister den stille.
Siekopai i Ecuador teller rundt 800 mennesker. Familiene langs Aguarico stammer fra dem som ble drevet ut av hjemlandet Pë'këya under grensekrigen i 1941, og i 2023 påla en domstol i Sucumbíos staten å gi dem skjøte på 42 360 hektar av det gamle territoriet. To år senere var papiret fortsatt ikke levert.
Mens mikrofonene sto i trærne, gikk andre i landsbyen patruljer mot ulovlig hogst og jakt og passet på viltkameraer. Durán lærer dem opp i lydteknologien, slik at målingene kan fortsette uten ham. Neste gang mikrofonene henges opp, vet både folkene og maskinene bedre hva de lytter etter.