Før hun kom hit til hovedstaden, underviste Beatrice ved en barneskole i Magwi County, helt sør i landet. Der var barna med funksjonsnedsettelser nesten helt fraværende. Hun husker dem som de usynlige medlemmene av lokalsamfunnet; barn som aldri dukket opp ved skoleporten fordi ingen der kunne forstå dem eller lære dem å lese med fingrene. De valgte å bli hjemme, ikke av mangel på evner, men fordi skolen manglet språket deres.
Nå deltar hun i et ni måneder langt utdanningsløp som støttes av organisasjoner som Light for the World og Redd Barna. Under veiledning av instruktører som Peter Kachinga lærer hun ikke bare pedagogikk, men de konkrete verktøyene som skal til for at en blind eller døv elev skal kunne ta plass på skolebenken ved siden av sine jevnaldrende.
Arbeidet foregår i et landskap preget av store kontraster. Mens staten i 2021 vedtok en ny politikk for inkluderende utdanning, er de fysiske rammene fremdeles skjøre. Mange skoler består av midlertidige konstruksjoner uten ramper eller faste stier. Samtidig foregår det et nennsomt arbeid med å standardisere det sør-sudanske tegnspråket. Det skal forene regionale tegn for alt fra kvegdrift til lokalt landbruk, og gi landet et felles visuelt språk som skiller seg fra nabolandenes.
For Beatrice handler det om mer enn metodikk. Det handler om den dagen hun vender tilbake til klasserommet i Magwi og kan se en elev i øynene og signalisere at her er det plass. Landets utdanningsdirektør, Sophia Mohammed, påpeker at under halvparten av barna i Sør-Sudan går på skole i dag. Ved å gi lærere som Beatrice disse ferdighetene, begynner man arbeidet med å hente inn de som har stått lengst unna.