Blasiaku betyr apeelven på inga kichwa. Reservatet ligger i kommunen Villagarzón i Putumayo, der Andesfjellene faller ned mot Amazonasbekkenet, og huser 34 familier. For ti år siden ga samfunnet én hektar av sin egen jord til skolen. Det er på den hektaren sitronggresset vokser.
Skolen heter Atun Ninambi — «den store veien» — og er en tospråklig nettverksskole med ti undervisningssteder. Der arbeider 30 tilretteleggere som ikke bare er lærere: rollene deres er også åndelige og kulturelle. Vicente Jacanamejoy er iacha, medisinkyndig. Juan Carlos Jacanamejoy er taita og leder utdanningssystemet. Yolanda Jacanamejoy er guvernør i reservatet, Amanda Jacanamejoy er samfunnets ordfører og mor.
Elevene driver sin egen bedrift, Kindi Tarpuy. De lager såpe, sjampo, eteriske oljer og håndverk. Sitronggress gir mellom 0,2 og 0,5 prosent olje av frisk vekt, så et helt fang blader blir til noen få milliliter i en flaske. Barna lærer matematikk i den regningen, og botanikk i plantene, og inga i ordene de bruker om begge deler.
Bakteppet er hardere enn timen antyder. Putumayo har gjentatte ganger hatt det største eller nest største kokaarealet av alle colombianske departementer, og var et hovedmål for flysprøyting med glyfosat fra år 2000. Økonomien har dreid seg om olje, kveg og koka siden 1980-tallet.
Loven ga samfunnet en åpning. Grunnloven av 1991 anerkjente territoriell selvbestemmelse, og dekret 1953 fra 2014 lot reservatene forvalte sine egne utdanningsbudsjetter direkte, uten å gå veien om kommunen. Det er den paragrafen Rosa Elena Hernández står i, med et fang sitronggress i hendene.
Muligheten til å velge hvordan vi vil undervise.
Slik beskrev et medlem av samfunnet endringen. Inga er nordlig quechua, det nordligste quechua-språket i Sør-Amerika, og ligger nær nok Perus og Ecuadors varianter til at en taler i Putumayo delvis forstår noen 1 500 kilometer sørover. I Blasiaku blir det nå gitt videre av åtteåringer som teller dråper olje.