Som seniorforsker ved CONICET Patagonia Norte vet Grosfeld at tid i denne delen av verden måles i århundrer, ikke år. Araucaria-treet, eller pehuén som det kalles av Mapudungun-folket, har overlevd vulkanutbrudd og istider, men de siste årenes voldsomme skogbranner i Ruca Choroy og Quillén har etterlatt sår som naturen ikke klarer å lege på egen hånd. Uten menneskelig inngripen vil de raskt voksende furuene fra nord ta over lyset og jordsmonnet før de stedegne kjempene rekker å få feste.
Arbeidet er tålmodighetskrevende og metodisk. Hver planteplass velges ut med omhu, hver invaderende busk fjernes for hånd. Grosfeld forklarer de frivillige at en araucaria ikke har hastverk; den vokser knapt nok mer enn en håndsbredde i året. Det er en handling utført for en fremtid ingen av de fremmøtte vil få se i sin fulle prakt.
For Pehuenche-folket er disse trærene mer enn biologi; de er selve fundamentet for en kultur. Frøene, de såkalte piñones, har i generasjoner mettet fjellfolket gjennom de harde vintrene. Når de frivillige nå presser de tynne småplantene ned i den askeholdige jorden, er det en gjenoppretting av en kontrakt mellom mennesket og landskapet som ble brutt da de første fremmede treslagene ble innført for kommersiell hogst i forrige århundre.
Uten aktiv fjerning av de invaderende artene vil ikke de opprinnelige trærne ha en sjanse til å konkurrere om plassen.
Grosfeld og hans team har lagt opp en flerårig strategi som inkluderer streng overvåking. Hvert tre som plantes i regi av Proyecto Pewen, blir en del av en vitenskapelig protokoll for å sikre overlevelse i et klima som blir stadig tørrere. Det er en stille kamp mot forgjengeligheten, ført med spade og en urokkelig tro på den langsomme vekstens rettmessige plass i de andinske skråningene.