Hun er til daglig førstekonservator ved Natural History Museum i London, men det er her, i Sri Lankas lavtliggende regnskoger, hun finner de mest lavmælte underverkene. Sammen med et team av forskere har hun identifisert 23 nye lavarter, 12 froskearter, fire slanger og to gekkoer. Blant dem er laven Polymeridium fernandoi, som klamrer seg til barken i det biologiske hjertet av øya, og den fargerike treslangen Dendrelaphis sinharajensis.
Det er et møysommelig arbeid som krever at man ser forbi det åpenbare. Mens store pattedyr ofte stjeler oppmerksomheten, har Weerakoon rettet blikket mot de "mindre karismatiske" skapningene – de som mangler data, men som utgjør grunnmuren i økosystemet. I nærheten av stedet der de første tebuskene ble plantet i 1867, fant teamet også Dilmah-buskfrosken, en liten skapning som bærer vitnesbyrd om naturens evne til å overleve i randsonen av menneskelig aktivitet.
Særlig fascinerende er buskfroskene i slekten Pseudophilautus. Disse små amfibiene har en sjelden egenskap: de hopper over stadiet som rumpetroll. De klekkes direkte fra eggene som fullendte, miniatyraktige frosker, klare til å møte skogbunnens utfordringer. Dette er en skjør eksistens; mange av deres slektninger har forsvunnet etter hvert som høylandsskogene ble gjort om til jordbruksland gjennom det siste århundret.
Gjennom utgivelsen av verket Fascinating Lichens of Sri Lanka har Weerakoon gitt disse små livsformene et ansikt og et navn. Det handler om mer enn bare lister og tall; det er en anerkjennelse av at hvert lille vesen, fra den minste lavflekk på en trestamme til en smidig slange i grenverket, har sin faste plass i den store sammenhengen.