Det er et arbeid som krever en særskilt form for hengivenhet til det små. Forskerne har hentet ut restene fra de sedimentære lagene i Lourinhã-formasjonen, der flomsletter og kystlaguner en gang fantes. Ved å løse opp blokker av leire og mergel i vann, vaskes millioner av år bort helt til bare det mest hardføre står igjen. Gjennom sikter med masker så fine at de fanger opp isolerte tenner og små ryggvirvler, har man silet frem bevisene for dette nye livet.
Denne metoden, kjent som skjermsiling, forvandler tunge blokker av jord til et konsentrat av biologisk historie. Det krever et øvet øye for å skille et fragment av en forhistorisk salamander fra en vanlig grusstein, men det er nettopp i disse uanselige restene at nøkkelen til Europas forhistorie ligger gjemt.
For en paleontolog kan formen på et lite bekkenben fortelle en mer nøyaktig historie enn de enorme knoklene fra juratidens giganter. Det er i de anatomiske detaljene, i de små hakkene og kurvene i beinet, at denne amfibien skiller seg fra sine kjente slektninger. Den nøyaktige identifikasjonen hviler ofte på ilium, et bein i bekkenet som fungerer som en biologisk signatur for arten.
Funnet føyer seg inn i en rekke viktige oppdagelser fra den iberiske halvøy, et område som i økende grad trer frem som et av Europas mest betydningsfulle arkiver for livet i juratiden. Det er en stille triumf for den tålmodige vitenskapen, en påminnelse om at historien om livet på jorden også skrives av de små vesenene som krøp mellom føttene på kjemper.